Buøy båtforening
Pensjonerte entusiaster kan se tilbake pa en fremtidsrettet båthavn
“Look to Norway”, sa president Franklin D. Roosevelt da han den 16. september 1942 overleverte en ubåtjager til Norge under siste verdenskrig. Selv om det den gang dreiet seg om ubåter, har de som i sin tid startet og ved dugnad bygde opp Buoy båtforening også opplevet a få høre tilnærmet det samme. Det skjedde når andre bydeler henvendte seg til Stavanger kommune med søknad om hjelp og økonomisk støtte til a starte båtforeninger og bygge havner: “Se til Buøy”, sa kommunen gjerne. “Og hvordan de har løst sakene sine der borte “.For ved dugnad og annen innsats, fra 1963 har entusiastiske båtinteresserte bygd opp en forening og en båthavn som i dag kan tjene som eksempel for hvordan det kan gjøres når man har visjoner, syn for verdier, etusiasme, pågangsmot, oppfinnsomhet og samarbeidsvilje. Båthavnen pa Buøy vil for alle tider også framstå som et minnesmerke over de mange som var med, men som i årenes løp er gått bort. Fint er det derfor å høre at alle dem man henvender seg til for å nøste opp litt av foreningens historie, stadig henviser til andre som har vært mer sentrale og gjort mer for foreningen og havnen enn dem selv. Mangeårig kranfører i båthavnen og med havnen som sitt annet hjem, Kristen Kristensen henviser med en gang til foreningens mangeårige og utrettelige formann, Oskar Melkevik. Når vi oppsøker ham, sier han omgående “men Bjørn Halvorsen ma dere ikke glemme. Det var han som bygde den første, store brygga som har vært grunnlaget for havnens utseende ogfunksjon idag. Også Harry D. Anvik var en usedvanlig samarbeidspartner, fortsetter han, og forteller hvordan de to i fellesskap rådet til at hovedbrygga ble lagt et annet sted enn der kommunen foreslo. Dette hadde med grunn- og strømforhold å gjøre. Begge disse Melkevik her nevner og flere med dem er nå borte, men resuitatet av deres arbeid lever fortsatt. En annen som også har lagt ned mye arbeid for foreningen vil Melkevik også ha nevnt, nemlig Waldemar Walle, tidligere formann i fem år og som har sitt bosted med utsikt direkte til havnen. Han følger fortsatt med i at “etterkommerne” av entusiastene følger opp intensjonene med havnen og foreningen. Det er farlig a nevne navn i et koliektiv av medarbeidere. Likevel mener Melkevik at de han har nevnt har spilt en særlig rolle for at havnen er blitt det den er i dag.
Foreningen i vekst skapte behov for egen havn
Foreningen ble altså stiftet i 1963 og arbeidet med havnen startet umiddelbart.
-Da hadde vi plass til 35 båter der, forteller Melkevik og understreker at utvideisen stadig fortsatte. “I dag har vi hele 122 båtfester, med ventelister på fra 2 til 4 år, poengterer han.
Havnen ble offisielt åpnet i 1971. Utgangspunktet var en plan som var skissert av Stavanger kommune. Men lokalt kjennskap til forholdene i havna gjorde at foreningens ledelse foretok en del vesentlige justeringer. —Våre forslag ble akseptert av kommunen og vi fikk da også etterhvert anlagt flere brygger, grasplen og plass til opplag og en større betongkai ytterst i havneområdet. En solid kai var det. Og det varforeningsmedlemmene som selv bygde den.
Etterhvert som Melkevik forteller undres vi over at så mange og tildels vanskelige arbeidsoperasjoner ble utført av mediemmene seiv, bade hva kunnskap og redskap angikk. Derfor spør vi:
-Hvordan gikk det an a ha så mye ekspertise for hånden blantforeningsmedlemmene?
-Svært mange av disse hadde teknisk og faglig kunnskap på ulikefelter. Flere hadde også sitt daglige arbeid på Rosenberg og gjorde bruk av sine yrkesmessige kunnskaper også når det gjaldt de mange utfordringene som arbeidet med havnen reiste, forklarer Melkevik.
Midt pa hovedbrygga, mellom båter i opplag på solide slipper, rager en kjempestor løftekran. Melkevik forteller at også den er et resultat av dugnadsarbeidet. Sylinderen pa kranen har en diameter pa 60 cm. Den var en gave fra et oljeselskap. “Bommen laget vi også selv og det lot seg gjøre ved at vi hadde en dyktig sveiser, Lars Olderkjær blant medlemmene. Men vi fikk også verdifull hjelp fra Rosenberg når det gjaldt nettopp dette, minnes han og forteller at kranen muliggjør opphiving av båtene og sjøsetting. De største båtene veier 5 tonn. Gjennom en ãrrekke er det en av seniorentusiastene, Kristen Kristensen som har påtatt seg ansvaret for denne viktige funksjonen i en båthavn. Han har skjøttet sift verv med myndighet og dyktighet og er oppnevnt til dette gang etter gang pa den årlige generalforsamlingen som på demokratisk vis uttaler seg om de fleste ledd i foreningens drift. Først i de nå senere år har Kristensen overlatt oppgaven til andre. Men den som vandrer litt i havnen vil nok merke at han fortsatt ser til at det hele går sikkerhetsmessig og riktig for seg.
Nye tilbud og og ønsker innfris.
På havneområdet skjer det stadig utvidelser og forbedringer. Klubbhus med et praktisk lite tilbygg finnes der. Strømuttak ved de mange bryggene. Vannposter til vask og trykkspyling er på plass. Naust for oppbevaring og ulike maskiner som nyttes til båtstell finnes også til utleie og utlån. Toaletter, oppslagstavler med oversikter over foreningens administrative ledelse. Styrets medlemmer med adresse og telefoner til formann, havnesjef og andre navn med spesielle tillitsverv, finnes lett synlig. Og de mange båtfestene er nummerert, selvsagt, med ansvar for et visst antall hver, fordelt på såkalte “bryggekontakter”. Til disse kan man henvende seg dersom det er noe å bemerke til sin egen eller andres fortøyning.
Båthavnens navn i daglig tale er Grønnavik, eller Grønnevik som opprinnelig skriver seg fra en mann ved samme navn som bodde i det som i alle år har vært benyttet til klubbhus, eiet av Stavanger kommune, men utleiet til båtforeningen. Man antar at det er fra ham at navnet på havnen kommer. Mannen flyttet til Buøy, fra Jeisa, men uten at foreningens utgifter på noen måte ble “skrevet på Jelsapresten”. Utgiftene har foreningens ledelse og medlemmer selv tatt ansvaret for.
Nye generasjoner tar over.
Entusiastene som startet det hele, har nå overlatt vervene til neste generasjon som bygger videre på visjonene fra stifterne. Nå er det Reidar Løvås som “sitter ved roret”, ingen førstereisgutt når det gjelder båthavnen pa Buøy. Han har vandret i havnen fra 1970, ble medlem i foreningen i 1977 og fikk sin egen båt der i 1977. Han, som alle andre trivdes blant båtene. Og nå er det han som skal “styre skuta” sammen med resten av styret. på spørsmål om hvilke visjoner han har for fremtiden, møter vi ogsa hos ham den samme kollektive innstillingen som denne omtalen startet med: -Det er ikke først og fremst mine visjoner, men hele styrets, og foreningens for den saks skyld. Men selvsagt vil jeg forsøke å få andre med på det jeg synes er viktig for den funksjon foreningen har. Og sa fortsetter han med en rekke mål og midler som styret ønsker for a bevare båtforeningen i samme ånd som tidligere, Han legger stor vekt på at havnen skal være et sikkert sted, både for båtene og for dem som ferdes der. Videre er det viktig å fortsette med tilby muligheter for landsetting, vedlikeholdsarbeid og en begrenset opplagsmulighet for båtene om vinteren.
– Er det dyrt med medlemskap og båtfeste ? spør vi.
– Nei, svarer han, ikke etterforholdene og tilbudene. Styret ønskerfortsatt å holde kostnadene nede ved rimelige priser. Dette er en kontinuerlig utfordring, med tanke på nødvendige utbedringer og nye kravfra såvel etablerte som nye båteiere.
Båtforeningen grenser også til Grønnavik badeplass. Dette var med på å skape restriksjoner fra Stavanger kommune i sin tid. Det var strenge krav om sikkerhet såvel fra båtfolket som fra badegjestenes side. — Nettopp nærheten til badeplassen og friluftslivet har gitt foreningen både inspirasjon og utfordringer. Vi føler at dette har gått meget bra, så langt. Og det er mitt og styrets absolutte ønske og mål, at dette skal fortsette, sier foreningens formann Reidar Løvås til slutt.
Web: www.havneweb.no/buoy-bf
Adresse: Bøuy Ring 43A, 4085 Hundvåg